Kommuner som stiller opp for de eldre

Omsider kommer den dagen for de fleste av oss da vi ikke klarer oss selv. Da vi behøver en hjelpende hånd – eller flere. Da noen må støtte oss inn i dusjen. Da vi trenger noen som kommer hjem til oss for å gi oss stell, omsorg og kanskje slå av en prat. Eller kan hende må vi flytte ut av hjemmet og inn på sykehjem. Da er det viktig å ha en kommune som stiller opp.

Privat eller offentlig er ikke likegyldig

De aller fleste sykehjem i det moderne Norge har vært kommunalt drevet, med et supplement av frivillige aktører som Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Kommunal drift og drift i frivillig regi kjennetegnes ved at alle pengene som settes av på de kommunale budsjettene faktisk går til driften av sykehjemmet.

I private, kommersielle sykehjem er det annerledes. De drives med det mål for øyet å skape profitt for eierne. Så langt har de store, multinasjonale selskapene bare gjort noen små framstøt i norske kommuner.

I våre naboland har utviklingen gått mye lenger, og store beløp forsvinner hvert år fra felleskassa til postboksselskaper i Luxembourg og Liechtenstein. Slik vil vi ikke ha det i Norge.

Konkurranseutsetting koster

Konkurranseutsetting av kommunale tjenester byr ofte på store utfordringer for kommunene. Som regel bruker man mye penger og ressurser på å utforme anbudsdokumenter og kvalitetssikre avtalene med private selskaper – såkalte transaksjonskostnader.

Det er helt nødvendig for at innbyggerne ikke skal få et dårligere tilbud. Samtidig er det penger ut av vinduet. Penger som heller kunne vært brukt på omsorg.

Du skal vite hvem som har ansvaret

Selv om kommunen gjør alt den kan for å sikre et godt tilbud, har de som legger inn anbud alltid interesser som står i motstrid til brukernes og kommunens. Kommunen vil helst ha mest mulig velferd ut av hver krone. De private aktørene vil levere det de har avtalt med kommunen for en billigst mulig penge.

Når du som bruker av sykehjem eller andre velferdstjenester ikke får det du har behov for, kommer gjerne krangelen. Da sier kommunen at det er selskapet som vant anbudet som har ansvaret. Mens selskapet som driver sykehjemmet påstår at akkurat ditt behov ikke er dekket av avtalen med kommunen. Det er du som blir stående med svarteper.

Sykehjem er ikke bank

Et sykehjem er ikke en bank eller et telefonselskap eller en strømleverandør. Hvis du er en 90 år gammel pleiepasient kan du ikke bare gå inn på en nettside og bytte sykehjem når du er misfornøyd.

De siste månedene og årene av ditt liv skal ikke være preget av utrygghet og krangel med selskapet som driver det som faktisk er hjemmet ditt. Det er da du er aller mest avhengig av en kommune som stiller opp for deg.

De ansatte får regningen

Offentlig eldreomsorg – enten den skjer på et sykehjem eller i hjemmesykepleien – kan være en fantastisk møteplass mellom mennesker som behøver bistand i en kritisk livsfase, og mennesker som er i stand til å gi den bistanden.

Menneskene som jobber i eldreomsorgen står på, dag ut og dag inn, gjennom et langt yrkesliv for å gi omsorg. Mange av dem må kaste inn håndkleet lenge før de når ordinær pensjonsalder. Da er det viktig at de har en trygg pensjonsordning som gjør at de i sin tur kan få en god alderdom.

Ved privatisering av offentlig velferd er pensjonsordningene ofte det første som ryker. Plutselig mister man retten til å gå av ved 62 år, eller ytelsene blir så lave at man ikke lenger har råd. Vi ønsker oss ikke en kommune som lemper kostnadene over på de som har stått på et langt yrkesliv. Vi ønsker oss en kommune som stiller opp for egne ansatte.

Hele, faste stillinger gir trygghet

I mai 2015 utlyste Høyre-styrte Balsfjord kommune 15 stillinger i pleie- og omsorgssektoren. Den minste stillingen var en 11 %-stilling, den største på 50 %. Samlet utgjorde de 15 stillingene mindre enn tre årsverk. Det sier seg selv at ingen kan leve på en 11 % stilling som lavtlønnet helsefagarbeider.

Dermed må de som skal jobbe i denne viktige sektoren jakte på brøkstillinger som lar seg kombinere med hverandre, og forsøke å tette hullene med tilfeldige vakter. Det skaper en utrygg jobbhverdag og utrygghet for familieøkonomien.

Slike lappeteppestillinger er vanlige i mange norske kommuner, dessverre med skiftende politiske flertall. For brukerne gir det økt trygghet at de ansatte har en stabil jobbsituasjon, og at de kjenner arbeidsplassen og arbeidsoppgavene sine godt.

I mange norske kommuner har likevel det politiske flertallet, i samarbeid med fagbevegelsen, bestemt seg for å arbeide målrettet for å skape en heltidskultur i kommunen. I Trondheim har man for eksempel bestemt at det bare skal lyses ut hele stillinger i hjemmetjenesten. Det er ofte skjær i sjøen for å få dette til. Men det som er helt sikkert, er at man feiler hvis man ikke engang prøver.

Mertidsparagrafen

På nasjonalt plan var det en viktig seier for fagbevegelsen da det rødgrønne stortingsflertallet i 2013 vedtok at alle skal ha rett til den stillingsbrøken de faktisk jobber. Det betyr at om du er ansatt i kommunen i en 50 % stilling, men på grunn av ekstravakter jobber 80 % gjennom et helt år, så har du krav på 80 % stilling.

Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2014, og 1. januar 2015 kunne de første arbeidstakerne begynne å fremme sine krav. De borgerlige partiene stemte nei til dette forslaget i 2013, men har så langt ikke reversert det etter at de tok over regjeringsmakten. Vi i fagbevegelsen vil jobbe hardt for at ordningen blir stående.

Grunnbemanningen må opp

Blant tiltakene som kan settes i verk for å bygge en heltidskultur i kommunene er å øke grunnbemanningen og at kommunen og de ansatte sammen lager turnuser som får bruken av deltid ned.

Erfaringene fra mange kommuner viser at det er mulig innenfor loven å utarbeide gode turnuser som både ivaretar de ansattes helse, og sikrer flere hele stillinger. Kommunene er pålagt å gjøre dette arbeidet, men dessverre følger ikke alle opp.

Midlertidighet gir utrygghet

I mars 2015 vedtok Høyre, Frp, Venstre og KrF endringer i arbeidsmiljøloven som åpner for økt bruk av midlertidige stillinger. Det vil bidra til enda mindre stabilitet, og mer utrygghet, for de ansatte.

I siste instans rammer det også brukerne, som mister de trygge rammene rundt sin hverdag.

Hvordan vil du ha det i din kommune?

Privatisering og konkurranseutsetting av eldreomsorgen fører til at fellesskapets midler havner i lommene til private eiere. I en god kommune tar politikerne ansvar for hele lokalsamfunnet. De spiller på lag med innbyggere, næringsliv og frivillige krefter for å bygge sterke fellesskap.

Valget 14. september er et retningsvalg. Da er det du som bestemmer hvem som skal sitte i det politiske førersetet i kommunen din. Før den dagen bør du sjekke med partiene lokalt hva de mener om det som er de viktigste sakene for deg.